Reiseblogg fra Travellerspoint

Torreveja og Sopot

Da vi skulle til Finland og Latvia og endte opp i Spania og Polen, med en snartur innom London. En familieferie utenom det vanlige.

Årets sommerferie var lagt opp etter Christians bilkjøring. Han skulle kjøre nordisk driftingserie og med ett løp i Helsinki og den nest i Riga uken etterpå bestemte jeg at vi skulle ta det som en ferie, med en uke i Estland og Latvia mellom slagene. Idéen var god, men det viste seg at arrangørene ikke var fullt så gode. Så én uke før løpet i Finland fantes det fremdeles ingen informasjon til førerne. Ingen påmelding, ikke noe program, ikke engang et svar på hvilken dag kjøringen skulle foregå. Og å reise med bil og henger og lite barn på lykke og fromme gjennom Norden, for å kanskje få kjørt to konkurranser var ikke så aktuelt. Vi trengte en ny plan!

Jeg snuste på den Polske østersjøkysten da Christian foreslo at vi skulle besøke et vennepar som har leilighet i Spania. De hadde allerede vært der i tre uker og ville gjerne ha besøk. Så vi heiv oss rundt, fikk billige billetter (men mye dyrer enn først antatt, da det var hundre tilleggsavgifter) med Ryanair fra Torp forrige søndag. Vi gledet oss til sol og varme og deilig spansk mat. Vi visste at vi skulle til et tursiststed, men tenkte som så at 40.000 nordmenn kan ikke ta feil, dessuter skulle vi bare være en uke eller noe. Vi hadde ikke bestilt returbilletter, vi ville se om vi likte oss der. Venneparet skulle hjem fredagen, så enten måtte vi reise før dem, eller så måtte vi leie oss inn et sted.

Flyturen gikk greit, selv med en toåring, men det var en smule frustrerende at flyet var totalt ribbet for kofort. Plastikk-seter, ingen lomme i stolryggen foran, ikke mulig å lene setet bakover. Greit at det skal være billig, men billig var det ikke...

DSCF4374.jpg

Vi landet i sol og varme i Alicante, og ble hentet på flyplassen og kjørt til leilighetsanlegge i Torrevelja. Fint anlegg med leiligheter rundt et basseng, og eget barnebasseng. Mye nordmenn, noen spanjoler og noen engelskmenn. Vår vert klaget litt over frekke naboer som tok avisen hans før han hadde rukket å lese den selv.

Vi fikk oss litt mat og hoppet i bassenget. Eline storkoste seg og det var deilig med avkjøling. Det var tydelig at det var et deilig sted for barn, trygt og avgrenset og mange å leke med. Verskapets 7 år gamle sønn var omringet av jevngamle, norske jenter fra morgen til kveld og hadde det som plommen i egget.

DSCF4377.jpg
DSCF4389.jpg
DSCF4395.jpg

Så skulle vi ut og spise, og da begynte forskjellene mellom oss og vertskapet å vise seg. Vi synes mye av sjarmen med å reise er å gå på lokale restauranter og spise lokal mat, mens verskapet ville gjerne gå på «den svenske» borti gata. Ja ja, vi var gjester og diltet med, men jeg ser ikke helt poenget med å reise til Spania for å spise kjöttbullar. Jeg bestilte litt forskjellige småretter, mens de andre spiste biff. Eline spiste brød med aioli til det nesten tøt ut av ørene hennes. :)

Om kvelden gikk vi oppover mot piren for å spise is ved en «fantastisk isbar». De hadde mange varianter, men det var dyrt og ikke spesielt godt. 2 kuler i beger kosta 65 kr! Det var helt enormt med folk, så vi gikk i kø i flere kilometer. Vertskapet syntes visst det var en deilig kveldsstur, Christian og jeg visste ikke helt hvor vi skulle gjøre av oss.

Neste dag dro noen av oss opp til sentrum for å se oss omkring, Vi gikk på det enormt lange piren, spiste is og svettet. Det var varmt! Ikke at man kan forvente noe annet i Spania i juli, men vi orker ikke gjøre stort i varmen. Sentrum var fullt av gateselgere som solgte kopi-vesker, kopi-klokker og juggelsmykker.

DSCF4399.jpg

Om kvelden ville verskapet på en annen svensk restaurant, men denne gangen fikk vi lurt dem med på en italiensk restaurant. Jeg fikk en god pizza, Christian fikk sitt livs dårligste biff.

Da kvelden kom ble vi invadert av en annen familie. Leilighet på bakkeplan er ikke bare-bare, så uten at noen av oss hadde ønsket det satt de på verandaen vår og drakk øl. Mannen der pratet somn en foss, det var ingen andre som kom til orde hele kvelden (og dere som kjenner meg vet at det skal ganske mye til!) Christian ga opp og gikk og la seg med Eline, luringen.

Neste dag var vi veldig bestemte på at vi måtte bort derfra. Stranda var så full av folk at vi ikke orket å tenke på å bade i sjøen og vi sto i kø og gikk i kø over alt. Det virket som om såpanjolene var møkk lei skandinaver (noe jeg godt kan forstå) og servicen var for det meste ikke-eksisterende.
Så vi ville finne oss et fly. Enten hjem, eller vekk.

DSCF4438.jpg

Det var ikke bare-bare. Først måtte vi finne et internettcafe. Da vi endelig klarte å spore opp en stengte den etter 20 minutter og på den tiden hadde vi klart å finne ut at vi ikke kom oss hjem, annet enn eventuelt med grisedyre billetter fra SAS. Resten måtte vente til neste dag.

Vi spiste middag på et turiststed ved piren. Jeg valgte paella, for å prøve meg på noe spansk, men fikk tørr gul ris med et par reker, noen muslinger og en kyllingvinge oppi. Spiste noen få biter, så var det stopp. Barna var fornøyde med sine pølser i brød, mens vi voksne var lite imponert.

Kvelden ble tilbrakt på en bråkete tivoli.

DSCF4432.jpg

Neste dag brukte jeg mesteparten av dagen på nettet for å finne en plan B. Vi skulle gjerne blitt i Sør-Europa, men det gikk ikke fly fra Alicante til hverken Hellas eller Italia. Til slutt fant vi ut at vi kunne fly til London med Easy Jet og så videre til Gdansk, nord i Polen, med Wizzair. Der kunne vi bli noen dager og så fly hjem til Torp. Hadde det vært fine værmeldinger i England hadde vi nok gått for noen dager der, men der var det bare øsregn.

Denne dagen spiste Christian, Eline og jeg lunch alene på en spansk taverna. Jeg håpet på deilig tapas, men mine grillede grønsaker smakte bare gammel olje, det samme gjorde Christian og Elines pommes frites. Nok en nedtur, men brød med aioli var godt.

Så bar det avsted igjen. Jeg hadde gjort en liten tabbe, for det viste seg at vi ikke landet på Luton i London, slik jeg trodde. Vi landet på Gatwick, helt på andre siden av byen, fant jeg ut da jeg sjekket reisepapirene på vei til flyplassen i Spania. Så i stedet for en natt på motell i London ble det en natt på reisefot. Heldigvis er London en enkel by å ta seg frem i, så vi dro fra sør til nord med en sovende Eline i vogn. Flyplassene hadde åpne kiosker og noen butikker, så i firetiden om natta tusla jeg rundt på Boots og Marks & Spencer Food og koste meg.

DSCF4440.jpg
DSCF4441.jpg

Turen videre gikk uten komplikasjoner, vi landet i Polen og kom oss til Sopot, som er en badeby ved kysten, mellom Gdansk og Gdynia. Jeg visste om et hotell der som lå på stranda, og selv om det egentlig lå godt over budsjettet vårt bestemte vi oss for å ta en natt der. Da kunne vi hvile ut, og så kunne vi finne noe annet til neste natt.

Hotellet var noe så sært som et kinesisk hotell. Det var bygget i kinesisk stil, hadde egen kinarestaurant og sushibar, og all inredning var kina-inspirert. Flott på utsiden, noe slitent inni, men vi fikk en fin og praktisk leilighet med eget rom til Eline og det var ganske godt. Vi var slitne etter nesten et døgn å¨reisefot, så vi gikk ut til piren og spiste lunch, så tuslet vi tilbake til hotellet og sov noen timer.

DSCF4446.jpg

Så skulle vi se oss om etter et nytt sted å bo til neste dag. Det viste seg å være letter sagt enn gjort. Vi prøvde alle steder i nærheten, men det var fullt overalt. Det begynte å regne, vi var sultne igjen og det meste var egentlig ganske kjip. Vi bestemte oss for å spise og heller løse overnattingsproblemet neste dag. Det lå en liten restaurant som het Marco Polo i nærheten av hotellet, og det var vidunderlig å komme inn til varme og koselig stemning etter å ha gått rundt i regn og mørke. Jeg spiste deilige potetpannekaker med røkelaks og rømme, mens Christian fikk en super biff. Humøret steg betraktelig og vi så adskillig lysere på de neste dagene.

Vi fikk en god natt søvn, og god frokost på kina-hotellet. Vi gjorde et nytt forsøk på å finne overnatting på formiddagen, men alt var fullt. Det var fredag og halve Polen skulle visst til Sopot den helgen. Klokken nærmet seg tolv og vi måtte sjekke ut, så Christian og Eline ble parkert på stranda ved en lekeplass, så reiste jeg på leilighetsjakt. Jeg bestemte meg for å prøve turistkontoret, de måtte da kunne hjelpe!

På vei opp hovedgaten, Monte Cassino, fant jeg et sted som hadde rom og leiligheter, så jeg gikk inn for å spørre om de hadde noe ledig. Det hadde de ikke, men innehaveren lovte å ringe litt rundt for å se om han kunne hjelpe meg. Jeg skulle komme tilbake etter en halvtime og benyttet tiden til å gå til turistinformasjonen, som viste seg å være stengt.

Mannen hadde ikke klart å finne noe da jeg kom igjen, men skulle bare ta «one more phone call». Og vips hadde han fikset en leilighet til oss. Vi fikk en adresse og et telefonnummer og han viste oss på kartet hvor det lå. Litt mer usentralt en ønskelig, men vi var langt fra kravstore på dette tidspunktet. Jeg gikk tilbake til stranden med de gode nyhetene og fant en blodig og trist Eline. Hun hadde nemlig lekt på et klatrestativ og plutselig løpt ut på siden der en gutt husket. Så hun hadde fått både gutt og huske i ansiktet og hadde fått seg et kutt ved øyenbrynet. Det var ikke dypt, men så selvsagt ganske ille ut.

Vi fikk tak i en taxi og reiste til adressen vi hadde fått oppgitt. Vi havnet blant boligblokker i utkanten av byen, så Christian ba meg stikke opp og se om det var ålreit, så ventet de i bilen så lenge. Det var lurt, for det var ikke en egen leilighet slik vi hadde ventet. Det var et rom, inne i en privat leilighet der det bodde en polsk familie som ikke snakket noe særlig engelsk. Ikke helt det vi ønsket oss...

Noe motløse ba vi taxisjåføren kjøre videre, jeg hadde lest om et sted vi kanskje kunne forsøke. Men taxisjåføren hadde tydeligvis gitt beskjed om situasjonen på radioen sin, for like etterpå ringte det en kar som hadde en leilighet til leie, 300 meter fra stranda. Vi ble veldig glade og ville gjerne se på den. Mannen som ringte kjørte også taxi, så han kunne ikke være hos oss før om ca 40 minutter, så vi avtalte å møtes på en italiensk restaurant i nærheten. Vi bestilte oss pizza og var 50/50 skeptiske og håpefulle.

Pizzaen kom (veldig god, forresten) og mannen dukket opp. Christian ble med ham for å se på leiligheten og kom tilbake en stund senere, strålende fornøyd. Vi spiste opp og tuslet opp dit og det var flotte saker. En ordentlig leilighet på kanskje 80 kvm med stue med sovesofa, kjøkken, bad med skikkelig dusjkabinett og et soverom med to senger som Eline fikk okkupere, pluss veranda. Fullt utstyrt med alt fra vaskemaskin og tørketrommel til brødrister og foodprocessor. Det sto bøker i hyllene og alt fra barberskum til skyllemiddel i en boks på badet. Vi kunne bruke alt, fikk vi beskjed om, så da brukte vi det vi trengte og bidro med litt nytt før vi dro. Vi drakk opp en hvitvin vi fant, men satte igjen en rødvin vi aldri fikk åpnet. Fint system! Leiligheten lå i en bygning med videoovervåkning, gjerder og heis i et stille område. Stranda var 300 meter unna, sentrum en drøy kilometer. Et stykke å gå, men ikke noe problem, og litt trim har vi strengt tatt ikke vondt av. Hele herligheten kostet 300 zloty per natt, ca 600 kr. Vi har visittkortet til utleieren om noe vil ha kontaktinfo.

DSCF4512.jpg
DSCF4513.jpg
DSCF4514.jpg

Jeg gikk til den lokale butikken og handlet litt mat og drikke mens Eline og Christian koste seg i leiligheten. Om kvelden gikk vi en tur på strandpromenaden og spiste middag på en italiensk restaurant som het Toscana. Jeg spiste salat med and og oliven, Eline spiste enorme mengder pasta og Christian spiste biff med sopp.

Neste dag dro vi på stranda. Standa er mange kilometer lang og bred med hvit finkornet sand. Det var mye folk der, men ikke i nærheten av så trangt som i Spania. Dessverre var vannet ganske grumsete, men det hadde nettopp vært mye dårlig vær, så det var antakelig årsaken. Strandpromenaden gikk hele veien mellom Sopot og Gdansk, 10 km og var delt inn i ett felt for gående og ett for syklister. Generelt var byen veldig godt tilrettelagt for syklister, med mange sykkelstier, så å leie sykkel hadde sikkert vært fint.

DSCF4459.jpg
panorama.jpg

Langs strandpromenaden lå det små spisesteder som solgte stekt fisk i mange varianter. Flyndre heter «fladra» på polsk har jeg nå lært. Det ble også solgt is og belgiske vafler med krem og frukt mange steder. I sentrum ligger en over 500 meter lang pir, et fyrtårn og mange markedsboder. Mye ravsmykker, samt selvfølgelig solbriller og annet dilldall.

DSCF4470.jpg

Denne kvelden prøvde vi oss på en polsk restaurant i nærheten, men det var ikke noe høydepunkt. Jeg spiste stekt ørret og Christian spiste en eller annen form for kjøtt med soppstuing. Vi fikk lekker og god salat til, men det var dessverre det beste med hele måtlidet, så vi tuslet over til den italienske restauranten for å spise dessert og drikke kaffe.

DSCF4465.jpg

Neste dag gikk vi inn til sentrum.Vi tuslet rundt og tittet og fant oss etter mye om og men en internettcafè slik at vi fikk bestilt hjemreisebilletter. Vi spiste lunch på en spansk restaurant, Tawerna Hizpanja som hadde kjempegod mat. Det er litt trist at vi fikk mye bedre spansk mat i Polen enn i Spania.

Vi tok en rolig ettermiddag i leiligheten med hver vår bok, mens Eline bare sprang rundt og var glad. Da kvelden kom gikk vi tilbake til den spanske restauranten og fikk en herlig middag. Jeg spiste vegetar-quesadilla og Christian spiste nok en gang biff. Til tross for en stor porsjon klarte jeg å reservere litt plass til dessert, og frukt med mascarponekrem var absolutt ikke feil.

DSCF4477.jpg
DSCF4478.jpg

Neste dag reiste vi til Gdansk på sightseeing. Der gikk vi gjennom gater med hansabebyggelse, var inne i Mariakirken, Europas største mursteinskirke og tuslet langs bryggene. Vi tok også en tur på et kjøpesenter, en større opplevelse for meg enn for Christian. Det ble noen nye par sko på både meg og Eline, samt en brudepikekjole til henne. Christian fikk klipt seg, og vi spiste lunch på Sphinx, det var ikke det helt store. Vaflene vi kjøpte etterpå derimote var store, søte og lastet med krem og syltetøy. Eline og jeg delte én, men klarte ikke å spise den opp, så duene fikk resten. Eline løp lykkelig rundt med krem i hele ansiktet, mens hun prøvde å fange duer.

DSCF4508.jpg

Jeg likte Gdansk veldig godt og har veldig lyst til å dra tilbake og se mer av byen. Tror den egner seg godt for en førjulstur. :)

DSCF4483.jpg
DSCF4491.jpg
DSCF4493.jpg
DSCF4503.jpg

Den kvelden gikk jeg en tur til sentrum og handlet noen ravsmykker. I nye sko var det ikke særlig smart, så resultatet ble store vannblemmer. Supermarkedene hadde ikke plaster, så det ble en ubehagelig opplevelse. Så møtte jeg Christian og Eline på Marco Polo, restauranten vi hadde spist på første kvelden. Dessverre var det nok en annen kokk på jobb denne dagen, så maten var ikke så god som forventet. Med fryktelig vonde føtter ble det taxi hjem, vi hadde uansett gått noen mil den dagen.

Avreisedagen opprant og vi brukte formiddagen på å pakke og rydde. Det hadde vært en ulykke på motorveien og køen mot flyplassen var enorm, men vi fikk sneket oss avgårde på bakveier. Ikke akkurat motorveikvalitet, men vi fikk sett litt mer av omgivelsene.

Flyturen hjem gikk veldig greit, Eline og Christian sov nesten hele veien, så jeg fikk lese boka mi i fred og ro. Det har generelt gått utrolig greit å ha med seg Eline på en så uortodoks ferie, hun har blitt bestukket med «Gakka», dvs Pingu-video på iPoden min en del ganger, men er storfornøyd med det.
Vi avsluttet ferien med en dag i Kjerringvik, med båttur og bading i fin sol. Så reiste vi til fjells og etter en liten ekspedisjon etter Sikipus som hadde funnet seg et nytt hjem mens vi var borte var alt som det skulle. Borte bra, men hjemme best, og godt er det!

Skrevet av anneks 15:07 Kommentarer (1)

(Innlegg 1 - 1 av 1) Side [1]